Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har for lenge siden sagt at jeg ville skrive om min tilværelse i Namibia som førskolelærerstudent. Jeg var en av de svært heldige som kom gjennom nåløyet og fikk gjennomføre min siste praksisperiode, i studiet, i Afrika; nærmere bestemt Namibia. Jeg hadde Namibia på førsteønsket, selv om jeg ikke visste noen ting om landet. Bakgrunnen for dette valget var at Namibia har kyststripe, og at praksisen foregikk i hovedstaden. Jeg elsker havet og er veldig urban av meg. Alternativene var Botswana og Swaziland.

Jeg fikk vite på bursdagen min i fjor (i oktober) at jeg kom gjennom nåløyet, og i begynnelsen av november fikk jeg vite at det ble Namibia på meg. Følelsene mine gikk over styr lenge, nå måtte forberedelsene starte; hvordan takler man en arbeidssituasjon i den tredje verden? Denne prosessen brukte jeg god tid på, ærlig talt brukte jeg vel hver dag fram til avreisedagen (1. februar i år) på dette arbeidet, (også underveis i oppholdet reflekterte jeg på dette). Jeg følte meg som en jojo, ene dagen var jeg helt i fyr og flamme, mens neste dag var jeg så langt nede; hva har jeg begitt meg ut på?

Vi var 4 studenter som skulle arbeide i 2 forskjellige barnehager/preschool i Katatura; den fattige bydelen i Windhoek. Det sies at 80-90 prosent av Windhoeks innbyggere bor i Katatura. De rike i Namibia er sinnsykt rike, og de fattige er sinnsykt fattige. Har hørt at Namibia er det afrikanske landet hvor det er størst forskjell mellom rik og fattig.

Vi landet i Windhoek Namibia torsdag 2. februar og vi akklimatiserte oss til mandagen etter. Uken vår besto av 4 arbeidsdager; mandag til torsdag, fra 0800-1200.

 Jeg skrev dagbok underveis, og disse legger jeg ut her på bloggen min:

3. februar, fredag:

Sender min første hilsen fra Namibia. Vi kom fram i går klokken 11.00, og ble heldigvis hentet på flyplassen. Turen ned hit var lang, og det eneste vi fikk oppleve var flyplassene. Vi var så usikker i London at vi droppet turen innom sentrum for å være litt turister. Det får bli en annen gang. Derfor tilbrakte vi 10 timer på Stansted og Gattwick…

Det første vi så på flyplassen i Windhoek var en mann med rød kjeledress iført håndjern med mange politimenn rundt. Ekkelt… 
 
Sjåføren vår kjørte oss direkte til barnehagene vi skal arbeide i, og fikk der en skikkelig omvisning. Det var to fine barnehager som vi sikkert kommer til å trives i. Etter dette besøket kjørte han oss hjem til The cardbord box, heretter kalt boxen, hvor vi skal bo i 6 uker. Vi fikk en kjempemottakelse, og ble meget overrasket over rommet og omgivelsene rundt. Det er kjempefint der, og god plass. Vi fire jentene har et eget rom!!!
Vi tok oss en liten bytur etter vi hadde slappet av på rommet. Sentrum i Windhoek er kjempekoselig, mye markeder og god mat. Vi har sett ut mange potensielle gaver til hjemturen!!!
Resten av kvelden slappet vi av på boxen, fikk pakket ut og sosialisert oss med de andre koselige folka som bor der. Vi duppet føttene i bassenget og drakk doble baileys til kun n$14, tilsvarer det samme i nkr. mmm…
 
Vi sto opp sent i dag, og har kun late dager. Er nå på en ny bytur og har lokalisert en internettsjappe!

Vi starter ikke i praksis før mandag, og det er deilig. Været her er varierende, var 23 grader når vi landet og overskyet. Når vi kom inn til sentrum i går var skyene borte og det var i overkant av 30 grader… Da slet jeg litt ja… Når vi skulle grille i 7 tia i går regnet det masse… I morges var det lettere overskyet og fin temp, men nå er det skyfri himmel og ca 35 grader, jajaja arti… Men er fremdeles i live, tjobing!!!
Engelsken går bra med oss alle fire, vi stotrer litt innimellom, men det er jo helt normalt…

6. februar, mandag:

Vi stortrives i Windhoek alle fire. Det regner faktisk en del, og lokalbefolkningen sier at det ikke har regnet så mye på 16 år, heldige oss!!! Det er faktisk ganske godt, for da slipper vi tropevarmen på opp mot 40 grader.
Men innimellom slagene sitter vi ved bassenget og slikker sol. Bassenget er også blitt prøvd.
Det er en del nordmenn som bor på boxen; både sykepleierstudenter og noen som studerer utviklingspsykologi. Vi er glade for å bo her, man treffer så mange forskjellige folk. De som arbeider på boxen er veldig hjelpsomme; oppholdet her hadde ikke vært det samme uten de! De passer på oss; at vi kommer hjem og hjelper oss med praktiske ting. Det arbeider også en sikkerhetsvakt på kvelden og natten som hoder oss trygge.

I går hadde vi det store rushet med invitasjoner fra menn som vil kjøre oss rundt omkring Windhoek. 3 menn kom på forskjellige tidspunkt med forskjellige forslag om å fiske, samt å se sebra, antiloper og bluebirds, en annen ville ha oss med til Swakopmund, en kystby, for å dele en bungalow og for å ha en kjentmann med oss, den tredje ville ha oss med på nærliggende gårder for å oppleve krokodiller. Tricky, alle tilbudene var så interessante, men to av tre drikker litt for mye fikk vi høre etterpå… (Vi spurte de som arbeider her om de var OK). Det kan hende at vi slår til på tilbudet til Swakopmund for helgen, men tiden vil vise. Vi drar kanskje dit på egen hånd senere. Jeg har så lyst til å dra på delfincruise, og dette tilbudet er i Walvis bay, noen få km fra Swakopmund. Masse fristende Namibia kan tilby.

Vi hadde vår første dag i barnehagene i dag. Jeg hadde blandede følelser for dette, og sov dårlig i natt. I vår barnehage følte vi oss veldig oversett i starten. Læreren inkluderte ikke oss i det hele tatt, hun bare drev med sitt. Etter utetiden, hvor vi to lekte med barna ble vi introdusert. Plutselig fikk vi beskjed om å ha aktiviteter, og vi to hadde ikke tenkt noe som helst i dag; vi ville bare observere og bli kjent med barna. Men vi tok utfordringen på strak arm, og hold på bortimot 30 min. Norske bevegelsessanger ble oversatt underveis til engelsk. Litt klabb og babb ble det, men det var bare morsomt for barna. Tror nok dette er internasjonalt; barn gleder seg når de voksne tråkker i salaten… Arti ja.
Vi håper og tror at vi framover vil bli mer inkludert. Barna godtok oss og omfavnet oss i allefall, de var i ekstase når vi lekte med dem i utetiden. De er jo bare skjønne!!!

Ellers i helgen har vi gjort absolutt ingenting, bare slappet av og tilpasset oss den Namibiske sommeren.

8. februar, onsdag:

Dag tre er nå over, og en ny bytur passer vel bra da. I dag er det varmt… virkelig varmt. I dag er første dag uten skyer, og det merkes. Ellers har det enten vært skyer fra morgenen eller om ettermiddagen, men ikke i dag altså. Det er bortimot 35 grader, og det hjelper ikke å være i skyggen. Den eneste trøsten er at det blåser litt. Hvis ikke det hadde vært vind i dag hadde vesle Trondheimspia krepert, hehe…

Ja, vår tredje dag er overstått i barnehagen, og det har vært en spennende dag. Vi to valgte akkurat vår barnehage pga. at det virket som om de krevde mindre av oss, snakk om misforståelse. De to andre jentene har ikke gjennomfort 13 av det vi gjør. Vi har allerede lært barna to "norske" bevegelsessanger som vi synger to ganger hver dag, og i dag tok vi med oss barna på tur utenfor gjerdene. Det var skummelt for vi måtte krysse en vei som er ganske trafikkert. Når vi kom til en åpen slette med gress og strå begynte barna å plukke blomster, gress og strå, og jeg ba de lukte på dem. Barna har nettopp lært om syn-, hørsel- og luktesansen, og derfor ville vi benytte oss av dette på turen. Jeg begynte å gå innover gressletten, og barna fulgte etter meg. Den andre studenten  ropte på meg å sa at det var mange giftige slanger som oppholder seg der, ojojoj, jeg var kjapp til å komme meg vekk fra gresset ja… hmmm
På tilbaketuren løp to barn fra oss og krysset veien på egen hånd, grøss og gru. Jeg lukket øynene for ikke å se utfallet av dette. Heldigvis gikk det bra, men med en støkk i meg; magen min var som en stor og hard knute resten av dagen.
Når vi kom tilbake til barnehagen tegnet barna det de hadde opplevd. For oss nordmenn høres det ikke så spesielt ut, men i Namibia tegner læreren på tavla det barna skal tegne. De som tegner rett av tavla får kommentaren ”very good” på arket sitt. De som tegner nesten det samme får ”good”, mens de som tegner på en annen måte får kun en hake som vil si godkjent. Faktisk har vi opplevd at enkelte barn ikke får tegningen sin godkjent i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg skal arbeide i en norsk barnehage i fremtiden. Snakk om å ikke få stimulert den kreative siden sin.
Jeg får vondt inni meg når barna blir slått, det har skjedd flere ganger både i dag og i går, huff. Dette trodde jeg at jeg var forberedt på å oppleve, men den gang ei… I dag fikk ei jente på fire år beskjed om at hun kan ingenting, samtidlig som hun ble slått veldig hardt. Jeg stod og måpte, og måtte snu meg unna og hviske ”Hold deg hard, hold deg hard… Ikke si noe dumt nå, ikke angrip fienden…”  

17. februar, fredag:

Denne uken har vært full av opplevelser på det gode og det vonde…
Jeg fikk flettet håret mitt forrige lørdag; satt i fem lange timer, halvparten av tiden ute mens de holdt på… Håret mitt så kjempefint, men var egentlig litt bekymret på hvor lenge flettene ville holde. Jentene kom innom meg med drikke og mat, ahhh det var godt. På vei hjem fra frisøren kjente jeg meg ikke helt bra, og resten av kvelden er ikke noe mer å skrive om enn at jeg var dårlig… Sent på søndag kom jeg meg på føttene igjen helt utmattet. Diaré er ikke noe å spøke med.

Tirsdag var det Valentines day, og barna i barnehagen lagde kort. Når læreren var borte ble barna helt umulige, uansett hva vi prøvde, så fikk vi ikke roet dem ned; de sloss, kastet leker på taket og ville ikke være med på opplegget vi hadde tenkt å gjennomføre. Til slutt gikk vi til sjefen og fortalte vår fortvilelse. Vi spurte henne om det er at vi er hvite at barna ikke respekterer oss, noe hun var uenig i. Vi spurte da om det er for at vi ikke slår som er grunnen, og hun var mer enig da. Hun sa at lærerne ikke har lov til å slå, men hun vet at enkelte gjør det. Lærerne beskytter hverandre, og holder det skult for sjefen. Dette gjør det vanskelig å få slutt på slåingen.

Flettene mine varte i kun tre dager, og jeg satt i fire lange timer og tok dem ut… Flettene ble ødelagte fordi vi ble kastet ut i bassenget tidligere på dagen, vi hadde en vannkrig med tre tyske gutter som kastet en av oss jentene ut i bassenget i går kveld. Nå var det payback time… men vi ble kastet ut i vannet såvel som de tyske guttene. Vi hadde det knallarti i vannet i flere timer, fullt påkledd, hihihi; ”små barn små gleder – store barn store gleder”!!!

27. februar, mandag:

Denne helga har vært en av mine beste helger noensinne. Vi jentene dro ut til kystbyen Swakopmund på fredag og det var på tide. Vi hadde planlagt en tur ut dit i flere uker nå, og endelig skjedde det.
Vi satt 15 personer i en WW Caravelle i fem timer, og det var både trangt og utrolig høy musikk… Men for en kul opplevelse, dette opplever man ikke i Norge…
Vi bestilte delfinsafari på lørdag, og kapteinen på båten var kjempeflink, vi kjørte i en stor katamaran. Vi fikk besøk av noen seler ombord, vi så pelikaner, tre forskjellige delfintyper og 1.6 mill sel… Dagen var knallbra, med knallvær og god servering; østers, champagne og masse annet godt. Øl, brus og vann fikk vi hele tiden. Når vi ventet på at båten skulle klargjøres kom en kompis av kapteinen og la sin båt ved vår. Vi fikk tilbud om å sitte på den tilbake til Swakopmund. Delfincruiset gikk fra Walvis Bay, en 20 min kjøretur fra Swakopmund. Å min hatt hvor fort denne båten gikk, johoo… Dess fortere jo bedre hadde vi jentene det.
Når vi kom tilbake til der vi bodde, kjørte en som arbeidet i resepsjonen vår oss rundt i Swakopmund. Han kjørte til en kamelgård, hvor vi kunne ri dem. Jeg syntes de luktet for mye, samt at de var altfor høye til meg så det var nok å klappe. Jeg faller alltid av hester, derfor var kameler uaktuelle å ri… Senere kjørte han oss rundt i de fattigste bydelene av Swakopmund, der de bor i skur. Skrekkelig syn. Her fikk vi tatt mange bilder. I Katatura får vi ikke tatt bilder; alt for utrygt for hvite jenter å knipse der.
Senere på kvelden gikk vi ned til stranden for å oppleve solnedgangen. Swakopmund er kjent for sin fantastiske solnedgang, og dette måtte vi bare oppleve. Jeg tok utrolig mange bilder av den, hehe. Når sola gikk ned hoppet vi uti, og ble skylt opp av de store bølgene; herlig.
Søndag var en ny begivenhetsrik dag. Vi dro på quadbiking; 4 hjulinger i sanddynene. Det er ørken i Swakopmund. Vi var temmelig usikre i begynnelsen; men etter hvert hadde vi det knallgøy. De 2 timene bare fløy avgårde… Vi skal tilbake til Swakopmund helt på slutten av oppholdet i Namibia, og gjett om vi skal kjøre quadbiking igjen? JAJAJAJAJA

På barnehagen er alt som normalt, vi har litt opplegg for barna hver dag og dagene går greit. Vi hadde en litt ekkel opplevelse forrige uke, vi klaget til sjefen om at kokka blander seg inn i straffen vår overfor barna og at hun slår dem. Dette har skjedd flere ganger; vi tar ett eller to barn tilside, altså ikke vi men en av oss, for å samtale med barna om hva som skjedde, hvordan dette kunne blitt løst på en annen måte osv. Som regel gjaldt dette hendelser da et barn slo et annet barn/eller flere barn som sloss; derfor ble ett eller begge barna tatt med ut. Når kokka gikk forbi oss så hun dette og konkluderte at løsningen var å denge løs på dem. Sjefen har varslet kokka om klagen vår, og nå hilser hun ikke på oss i det hele tatt. Vi hadde kjempegod kontakt med henne fra før, så dette er ikke noe moro for ingen av oss jentene! Vi ville veldig gjerne at dette kunne bli løst på en helt annen måte… Men dog

6. mars, mandag:

Jeg har en trist nyhet, har igjen kun tre arbeidsdager i barnehagen, og jeg er ikke glad for det. Jeg trives så godt her nede at jeg ikke vil komme hjem. Familie og venner: jeg er glad i dere alle sammen, og jeg savner dere masse, men dette har blitt min nye hjemby…

Dagene går unna i rekordfart i barnehagen, vi har lagd musikkinstrumenter med barna, lest historier, øvd på nasjonalsangen deres (med de selvlagde instrumentene selvfølgelig), lekt og kost oss masse med barna. Det går bedre med ”kokketilværelsen” nå, ikke helt bra men greit nok. Hun kommer med noen småkommentarer innimellom men ikke så ofte nå som før.
Noe jeg opplevde som jeg ikke var forberedt på forhånd: lærerne kommenterer at barna er babyer hvis de sitter i fanget mitt. Jeg fikk bakoversveis over utsagnet og jeg svarte med at dette er noe vi pleier å gjøre i barnehagene i Norge, så det så. Kanskje ikke helt lurt, men kan det skade noen at et barn får litt ekstra oppmerksomhet og alenetid med læreren? Viser jo bare at jeg bryr meg om barnet.  

Regntiden har stoppet for en stund, og vi nyter finværet, vi slikker sol, leker oss i svømmebassenget og drikker øl, masse øl
 
På fredag vender vi fire nesen nordover til Etosha, der skal vi få møte elefanter, løver, giraffer osv, yippi… Den siste dagen på turen er i Swakopmund; ja det blir quadbiking igjen!!!
Lørdag 18. mars er en dato jeg ikke vil tenke på, skal fortrenge den så lenge som mulig.
————————————————————————

 Vi opplevde mye spennende på vår Etoshatur, men uken ble preget av at jeg ble syk.

Kan hende at jeg skriver mer om denne turen i en annen blogg…

Jeg lengter tilbake til Namibia, og tilbake skal jeg!!!!   

Jeg har lagt ut bilder fra Namibia i en tidligere blogg; "noen fristende bilder fra Namibia"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I barnehagen arbeider vi med temaet vær og vind. I lavvoen har vi laget en værstasjon, og hver dag følger både store og små spent med hvor mange grader det er ute, om nedbørsmåleren har vann i seg og hvilken retning  værhanen viser. (Jeg har fått litt pes fra barna for det er jo ingen hane jeg bruker, men en pil)… Jaja, og jeg slår tilbake når jeg flytter pilretningen mot munnen min (jeg gaper ja) og spør hvilken retning det blåser nå? Barna har lært himmelretningene, og de opplyser glatt at det blåser mot sør. HAHAHA, det blåser ikke mot sør??? Det blåser jo i munnen min… Ekle trondheimspia

Har jo allerede, for leeenge siden,  fått stemplet som tullejenta, og en litt forsiktig gutt på 5 år spør meg: "tuller du nå også?" "eh, nei… du så jo at det blåste i munnen min, gjorde du ikke?" parerer jeg. "Pilen pekte jo rett inn…"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alt startet midt på natten for ca 3 år siden. Jeg hadde utrolige magesmerter, som var nesten ikke til å holde ut. Hva dette var, ante jeg ikke, annet enn at det gikk over etter ei stund. Jaja, pytt sann, litt smerter må man jo tåle tenkte jeg. Etter som månedene gikk, hadde jeg enkelte anfall nå og da. Selvfølgelig alle på natten! Selv om det ødela hele nattesøvnen; kunne jo pågå i flere timer, var jeg aldri borte fra skolen. Midt i et anfall tenkte jeg ofte at dette er så vondt at jeg ikke holder ut; og derfor må trekke det korteste strået ved å oppsøke lege, men etter som timene tikket etter anfallet ble smertene glemt og å oppsøke lege var jo bare tull og tøys.

En uke hadde jeg anfall 3 av 4 netter, og jeg var temmelig utkjørt må jeg innrømme. Det "dumme" var at jeg på den tiden ferierte hos min søster, og hun var veldig skeptisk til at jeg var min egen doktor. Jeg roet henne med at det helt sikkert ikke var noe farlig, og at det sikkert bare var noe jeg hadde spist… (Hadde tenkt på det en stund, og hadde ikke funnet noen sammenheng i spisevanene, men det ville jeg jo ikke innrømme). Iallefall; min søster ble beroliget, håper jeg. Vi snakket ikke mer om det.

Etter noen måneder satt jeg og hjalp lillesøster i examen om ett -eller-annet sykepleier pensum (noe med sykdommer å gjøre). Hun hadde hørt rykter om mine anfall, og spurte og grov etter symptomer. Etter en stund hadde hun diagnosert meg. Ikke bra, tenkte jeg. Ok, selv om dette kan utvikle seg til å bli farlig, tenkte jeg at det sikkert kunne vente en stund til. Jeg klarer meg godt i hverdagen overbeviste jeg henne om, og dessuten hadde jeg ikke hatt anfall på aldri så lenge. Hun parerte med at hvis dette ble hyppige plager måtte jeg oppsøke lege; da dette kunne utvikle seg til å bli livsfarlig. Jau jau, lovte henne det. Det hjelper jo heller ikke at jeg har utrolig legeskrekk… Og da snakker jeg om LEGESKREKK. Jeg hadde på den tiden vært hos legen min maks 3 ganger på 15 år, og det med store opprom, slik at jeg alltid hadde fått ny lege. En tåre innerst i øyekroken hos legen er noe jeg alltid har; siden jeg synes det er kjempevanskelig å snakke med den hvitkledde som aldri ser meg som en person; kun som en kropp. De ser betenkende på deg, vil finne dine feil og mangler, og jeg føler meg som et utskudd med halen mellom beina. Følelsen er fryktelig vond.

Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk til å ha praksisen min i Namibia i mitt siste år som student; vet ikke helt hva som slo meg når jeg søkte. Hadde aldri drømt om å reise til Afrika, men var veldig klar for å oppleve noe nytt. Siden Afrika var eneste mulighet for utenlandspraksis i 3. klasse, og opplevelseshiget mitt var veldig tilstede var det bare å søke. Kom sikkert ikke gjennom nøløyet allikavel tenkte jeg. Etter noen uker ble det klart; jeg hadde fått tildelt praksisplass i Namibia. Ok, hva nå? Enn hvis jeg får et anfall under oppholdet? På denne tiden var det fremdeles "mange" måneder til avreise, og jeg kunne jo bare takke nei til plassen. Men tiden gikk, og reisefeberen ble sterkere og sterkere. Tankene om et eventuelt anfall ble pakket godt inn og gjemt langt inni fortrengelsesskapet. Hadde ikke hatt anfall på en god stund, og trodde (les håpte) at jeg skulle klare meg gjennom et 45 dagers langt opphold uten noen mèn.

Jeg reiste altså til Namibia uten å oppsøke lege, og under kategorien risikosport.

Det gikk veldig bra helt til den 39. dagen. Vår siste uke var kommet, og den skulle nytes rundt omkring i det vakre landet. Vi var nå midt i nasjonalparken, med løver og elefanter og andre digre og farlige dyr rundt leirplassen. Midt på natten merket jeg det; dette gikk den gale veien. I 7 timer spydde jeg rundt omkring, hvilesløst for å håndtere de voldsomme smertene. Jeg var redd, fortvilet og uten krefter til å gjøre annet enn å la tårene gli nedover kinnene mine. Jeg prøvde å sitte, uten at det hjalp stort,  jeg prøvde å legge meg i teltet etter å ha kvittet meg med mesteparten av middagen, som resulterte i at jeg måtte løpe ut av teltet 5 minutter senere igjen for å kvitte meg med nytt innhold, jeg prøvde å gå, stå, stå på huk, lent til et tre osv. Jeg var tom for ideer til å takle smerten i en best mulig stilling. Ingenting hjalp. Når resten av gjengen våknet om morgenen, hadde spist en deilig frokost og revet leiren var vi på farten. (Nei, jeg hadde ikke vekt de i løpet av natten. Dette var min skyld, og de skulle ikke rammes av min legeskrekk). Først måtte vi gjøre oss ferdig i parken, de hadde enda ikke sett neshorn, før vi kjørte straka veien mot nærmeste by og legekontor. Nå var det ingen vei tilbake; jeg måtte til lege. (Det skjønte jeg også nå). Etter noe realt dop, sprøytet rett inn i rompa var jeg "bevisstløs" etter 30 minutter; helt smertefri og så sliten at jeg sovna tvert. På den tiden hadde jeg hatt et anfall som hadde vart i 13 timer… Ja, jeg har høy smerteterskel, men dette tok kaka!

Hjem igjen til Norge var det ingen vei utenom; nå måtte jeg oppsøke lege. Siden jeg skal tilbake til Namibia igjen ønsker jeg ikke flere slike anfall. I Norge har jeg lært meg metoder på hvordan å takle slike anfall, men når man er på camping langt ute i ødemarken er det lite av det utstyret jeg trenger: en sofa til å ligge i fosterstilling i. Operasjonsdatoen kom; 29. august… Oh, shit… Men, siden jeg på dette tidspunktet befant meg i april klarte jeg å glemme (les: fortrenge) denne datoen fort.

Juni kom; ble ferdigutdannet… Juli kom; fikk meg jobb utenfor Oslo… Starten av august kom; åh så på trynet å måtte dra til Trondheim for å gjennomføre operasjonen bare noen få uker etter oppstart i ny jobb. Sumsumarium = jeg avlyste den…

Gleden rundt meg var ikke særlig happy; alle trodde nå at jeg hadde tatt halen mellom beina og løpt som faen lengst mulig unna alt som har med hvite menn og sterile ting. Inni meg tenkte jeg som så; nytt sykehus = ny sykehuskø. HAHA, nå må jeg sikkert vente i 6 måneder til (yohoo), og fortrengelsesskapet ble igjen brukt for den lille innpakkede klumpen med panikk.

Etter kun 3 uker kom brevet fra det lokale sykehuset. Hallo, hva er dette for noe tull? Allerede? Ah, det var bare et brev om en samtale med lege angående min tilstand. Dette må jeg vel takle, mye bedre enn operasjonen. Snakket veldig åpenhjertet om min legeskrekk som han parerte med "det er en sunn holdning". Hæ, tenkte jeg inni hodet mitt; har jeg en sunn holdning som faktisk kan drepe meg? Jomenn sa jeg smør. Ikke akkurat stjerne i margen til denne legen heller. Spurte forsiktig om hvor mange måneder ventetid det var (slik at jeg kunne forberede jobben min osv). Han så på meg med et skjevt blikk "måneder? Her har vi landets korteste ventetid vennen… Det er snakk om uker på dette sykehuset" …H E L P…

Ny dato ramlet ned i postkassen min etter kun 3 dager; 2. oktober… 2,5 uker til. FAEN!!!!!!

Disse to ukene har jeg gjort alt jeg kunne for å ikke tenke på datoen; vært i Paris, hatt mange hærlige stunder med barna i barnehagen, besøkt tantebarna mine, og vennene mine. Til en forandring; kvelden før selveste dagen; ANFALL… Jeg var så skuffet så skuffet. Nå var det bare snakk om et døgn til, og var jeg kvitt plagene for resten av livet så måtte de bare vise styrke igjen. Argh, med sinne, frustrasjon og kampvilje dukket jeg opp med et smil som inneholdt redsel og glede mandags morgen. Nå endelig skal jeg overvinne anfallene.

Det har gått 5 dager siden operasjonen nå, og jeg har det knallbra. Litt øm etter kikhullsoperasjonen, men med godt mot. Er lei av å gå hjemme i en uke, så det skal bli knallgodt å møte opp på jobb på mandag. 

Må bare si det; hadde en fin tid på sykehuset; legene og sykepleierne overalt var veldig forståelsesfull for min legeskrekk. Kanskje det hjalp at jeg hadde med meg begge søstrene mine, og at jeg brukte lillesøsteren min som skyts: "bare pass dere, søsteren min er sykepleier, og hun følger med dere!!!" hehe, eller hjalp det bedre med at hun sa: "jeg er med overalt, fordi søsteren min har sånn fryktelig legeskrekk", mens hun strøk meg på kinnet når jeg lå i sengen med dådyrøyne og en liten tåre innerst i øyekroken?

Uansett; I’m still alive

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hehe, det er gøy å arbeide med barn.

I går tullet jeg med en 4årig gutt på tur i skogen. Han sa han var så sulten, og da kom jeg med forslaget om å spise den frosken jeg holdt inni hendene mine. Det ville han ikke, og han løp fra meg. Jeg kastet fra meg frosken, men holdt hendene sammen, slik at det så ut at den fremdeles var der. Nærmet meg 4 åringen, og ba han gape opp. Han så på hendene og var meget skeptisk. Jeg latet som om han fikk frosken inn i munnen, og de andre barna så helt forskrekket på oss. "Spiste du frosken Ola" spurte de andre barna. "Ja" sa jeg høyt, men hvisket til Ola at det bare var på liksom.

I dag møtte jeg Olas mor, og hun utbrøt "Trondheimpsia, du har blitt Olas heltinne. Han sier det er så gøy på tur, for du tuller så mye". Ola hadde fortalt mammaen sin om at han hadde spist en frosk i går, til mammas store fortvilelse. Men han sa også at Trondheimspia hadde sagt det bare var tull.

Lurer på hvilken reaksjon jeg hadde fått i dag hvis informasjonen om at det bare var på liksom ikke hadde blitt fortalt… hehe!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde håpet å laste opp en del Paris bilder, men det ser ut som om maskinen min er tverr i dag. Derfor publiserer jeg disse bildene nå, og kommer tilbake sterkere når jeg får banket litt respekt for sjefen inn i maskina… Har heldigvis fått lastet opp bildet av japaneren min i det minste, hihi

Utsikt fra hotellrommet:

Japaneren min i midten:

Trenger vel ikke mer beskrivelse:

Fra toppen av Eiffeltårnet. Fantastisk utsikt:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Torsdag bestilte jeg hotellrom slik at vi hadde tak over hodet i Paris. Hadde det egentlig ganske travelt i hodet mens jeg holdt på. Som sagt så gjort… fant mange hoteller mellom 125-300Euro (måtte jo bo midt i sentrum), noe jeg syntes var litt for dyrt med tanke på at denne turen var spontan og galskap. Plutselig kom jeg over et hotell til 95Euro og jeg slo til. Etter at hjertet hadde sluttet å banke så fort surfet jeg på samme websiden for å se hvilke andre hoteller jeg kunne valgt. Viste seg da at jeg fant haugvis med hoteller for under 50Euro. (En pekepinne til meg selv; let litt grundigere og bruk litt lengre tid på slike ting). Jeg er håpløs.

Mitt reisefølge ankom senere på kvelden, og tiden ble vel brukt til å le og til å si ”einn d”  tusen ganger.

Våknet på fredag med småbever i magen. Like før nå jenter… Flyturen gikk fint, kom oss også lett inn til hotellet. Inn med bagasjen for 2 minutter før vi sprang ut døra og ned til resepsjonen. ”Vi skal dit” sa jeg og pekte på adressen jeg hadde for arrangementet… ”Hvordan kan vi komme oss ut dit?” Han lette og han lette, forgjeves. Anbefalte oss å oppsøke en turistinformasjon på en RERstasjon (hurtigmetro). Som sagt, så gjort. Vi trippet av gårde (litt fort) som to skolepiker utstyrt med kart. Stilte samme spørsmål til mannen i kassen; som ikke kunne et ord engelsk. Men han tok lappen og begynte å lete når jeg sa ”nous” ”ici” altså ”oss” ”dit”. Mannen sa plutselig noe på helt kaudervelsk, jeg så ut som et spørsmålstegn, han gjentok, jeg også min gest osv. Plutselig forsto jeg at han sa ”Gå ned trappen og ta RERB” (eller RERD). B og D er utrolig likt når du sier det fort med andre bokstaver;) Altså, vi gikk ned og fant ut at B ikke går forbi denne stasjonen, men det gjorde D. I en helt annen retning (øst eller vest). Herregud tenkte jeg; vi skal jo sør. Stopper alt opp her? Skal vi ikke komme lengre på ekspedisjonen vår?

Jeg saumfarte RERkartet mitt desperat etter et eller annet (ikke spør meg hva jeg lette etter; alt virket helt håpløst). Plutselig oppdaget jeg Villebon på kartet! Yohoo… Da var alt fryd og gammen. Spurtet til hurtigmetroen (RERD), byttet elegant på neste stasjon (RERB), og så var vi på vei ut av Paris og ut mot japaneren min. Ajajaj!!!

Oppdaget plutselig at hurtigmetroen ikke stoppet på alle stasjonene… Og heller ikke på vår. HALLO, VI VIL AV! Stoppet heller ikke på neste, eller den etter der. Gurimalla hvor uti ødemarken vi kom. På den fjerde stasjonen kom vi oss av. OK; hva er neste trekk? Buss kanskje? Ja, som om de gikk dit vi skulle. Noen som snakket om smør? Oppdaget plutselig plakater av arrangementet, altså kunne ikke være så langt unna. Noen japanere gikk samtidig over parkeringsplassen med stresskofferter og reisefølget mitt kom med forslaget om å forfølge dem. (Vi følte begge to at vi så utrolig mange japanere rundt oss. Ønsketenkning sikkert). Eh, tenkte jeg…Kick boksing og stresskoffert??? Hører ikke helt sammen… Forfølgelse nedstemt.  Altså taxi kanskje??? Ikke en eneste taxi å se i mils omkrets. Vi trengte hjelp, og spurte alle i nærheten. Etter den femte vi spurte om de snakket engelsk kom vi over en jente som kunne engelsk og i tillegg var så hjelpsom at hun ringte arrangøren. Hun lo godt når vi fortalte at vi var på ekspedisjon og skulle treffe en japansk gutt, som deltok på dette arrangementet (pekte på plakaten), som en overraskelse. Og at vi hadde reist helt fra Norge! Arrangøren bekreftet i telefonen at de japanske guttene fremdeles var tilstede (klokken hadde blitt så mange at kick boksing kampene var over, og middagen deres var snart over også). Nå hastet det; TAXI!!! Pirattaxi? Stjele en bil? Noen som vil kjøre oss ”ici” med peking på plakaten (som vi nå holdt i hendene. Vandalisme kanskje, men er man desperat så er man desperat!). Etter mye fram og tilbake så vi plutselig en taxi kjøre forbi; vi løp ut på gaten og ropte av full hals mens vi sprang etter den; den skulle vi ha, koste hva det koste vil!

Ahhh, satte oss i taxien og var på vei… Shit, dette blir dritkult. Forventningene skrudde seg opp til himmelen, og latteren runget i bilen (som også ellers hele fredagen). Kom fram, slengte penger til reisefølget mitt og sprang ned mot hallen. Ble stoppet av en bil som spurte om vi var de norske jentene som hadde ringt for litt siden. Bekreftet det og spurte om de fremdeles var der, noen han bekreftet. (Det var Presidenten for arrangementet som satt i bilen). Kun 50 meter nå… Magen min var i ulaget, jeg hoppet og spratt, og løp ned mot dørene… Og fikk beskjed om at de hadde forlatt bygningen 5 minutter tidligere, for å dra hjem å sove.

NEI! NEI! NEI! NEI!

Måtte fortelle dem hele historien, og fikk kommentarer som ”crazy girls” noe vi var helt enige om.

Japaneren min visste seg å bo 4 mil fra arrangementet og vi fikk tilbud om taxi for 100Euro (850NKR) for å kjøre dit. Snakkes… Litt for mye for en ”liten” taxitur! Jentene på arrangement kontoret var helt fra seg, og gjorde alt de kunne for å hjelpe oss. Hvis vi var på RERstasjonen klokken 10.00 lørdags morgen skulle de plukke oss opp å kjøre oss til arrangementet. Vi avtalte dette, og ble kjørt til stasjonen, men en skuffelseståre på kinnet. Hele veien tilbake til Paris sentrum var vi veldig slukøret. Huff, og vi som var så nære… men dog så fjernt. IGJEN… F..N!!!

Klarte selvfølgelig ikke å vente til klokken 10.00 på lørdagsmorgenen, så vi var på vei sørover igjen klokken 08.00. Så våken og oppspilt har jeg aldri vært før. 09.00 var vi der, ble godt tatt i mot av jentene og ble utstyrt med akkrediteringskort slik at vi hadde tilgang til hele hallen. 0910 startet letingen etter japaneren og 09.12: Mission completed!!!!

Mmmmmmmmmmmm, du skulla sett ansiktet hans når vi to sto der face to face… hehehe!!!

Utrolig helg har dette vært, du verden, du verden så kult. Frister til gjentakelse; så nå planlegger vi en ny surprise-expedition… Hvem, hva og hvor er ikke planlagt; selvfølgelig. Må jo ta det på sparket…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Heyhey… Trondheimspia er spontan (øh, eller en idiot) ! Ja, det er noe jeg har vært lenge (altså spontan), men akkurat gårsdagens spontanitet gjør jeg ikke hver dag. Fikk mail fra japaneseren min i går, hvor han skriver at han kommer til å være "nære" meg i helgen. Han fortalte at han skal delta på et kick boksing arrangement i Paris. Den første tanken som strømmet gjennom hodet mitt var: oh my god… så nære, men dog så fjernt. Dette må jeg gjøre noe med.

Som sagt (eh, tenkt) så gjort! Mobiltelefonen min glødet etter alle jeg ringte/prøvde å ringe. Jeg hadde bestemt meg; skjebnen er i mine hender, jeg er ung og vil leve livet… LØSNING: noen må bli med meg til Paris. Hehe, etter noen telefoner fant jeg ei som er like spontan… "Blir du med til Paris i helgen?" spurte jeg og hun sa… "Ja, hvorfor ikke… Jeg har jo bursdag på fredag!" Yohoo, dette blir gøy! Brukte en laaaang stund på å finne flybilletter (tror tiden ble brukt til at djevelen (D) og engelen (E) i hodet mitt (og sikkert hennes) hadde en durabel krangel). Her er et utdrag av krangelen: D: "har du blitt stein hakke toillat?" E: "men det er jo så lenge siden jenta vår (altså meg) har sett han" D: "jamenn, det koster jo så mye penger" E: "vi har jo funnet billige flybilletter jo" D: "men han vet jo ikke at jenta vår kommer"  E: "la hun få nyte livet. Hun får helt sikkert  tak i han" … Og slik gikk tiden

Flybillettene ble i alle fall bestilt og betalt. Hehe; ingen vei tilbake nå;-)

Neste på posten var å finne ut hvilket hotell han skal bo på, altså sendte mail til han inneholdende 1 setning; ”hvilket hotell skal du bo på?” Fikk svar i dag at han ikke vet, annet enn at han ikke skal bo i Paris, men i en liten by i nærheten av Paris. Ikke nok med det; han skrev at han var på vei til flyplassen i Tokyo om 30 min, så vi snakkes på mandag.  Shit, hva har vi gjort. De(n) største utfordringen min er

1) Han pleier aldri å ha med mobiltelefonen sin på reiser

2) Hjelper lite uansett når mobnr jeg fikk av han i Namibia ikke funker fra utlandet. (Har kun hjemmenr hans som hjelper lite når han sitter på et f… fly)

Altså sum summarium: Vi skal til Paris om 2 dager for å møte japaneseren min; men vi vet ikke hvor han bor og vi får ikke tak i han (da han, ja, sitter på flyet i skrivende stund).

Desperat nå tror du? Øh neida…

1)Jeg har sendt han en mail i dag om at vi kommer nedover: >5% sjanse for at han leser den i helgen; kamper både på fredag og lørdag… (Altså; han leser den sikkert  på mandag når han igjen er 7 tidssoner fra meg). (Typisk min flaks)

2) Ellers har jeg sendt mail til kontaktpersonen for arrangementet for å bønnfalle han om å gi meg adressen til hotellet; skal ringe hotellet for å legge igjen beskjed til han;)

3) Hvis han ikke svarer på mailen (kontaktpersonen) må jeg ringe i morgen og be på mine knær om å få info. Veldig enkelt siden min skolefransk inneholder fraser som god dag, god kveld, god natt, jeg vil gjerne bestille et rom for 2 personer. For ikke glemme ja, nei og tusen takk… Sist jeg var i Paris husker jeg at franskmenn ikke er så stødig i engelsk heller; så jeg tror denne samtalen kan bli meget spennende

Jeg stiller meg spørsmålet: Hvorfor i huleste skrev jeg ikke i mailen i går kveld om at vi møtes i Paris???? Uansett; too late

Fortsettelse følger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var knallvær på onsdag, og det kriblet i magen min for å gå på tur. Og tur ble det. Vi så to flate frosker på veien og en død spissmus; påkjørte sådanne. Ellers så var vi innom lavvoområdet hvor vi lekte med alle babyfroskene (det kryr av dem) og vi observerte kjempesnegler m/sneglehus (ja, de er like store som inni håndflaten). Vi klatret i klatretreet, kastet borrer på hverandre og koste oss gløgg ihjel. Plukket litt søppel på hjemveien gjorde vi også  Når vi kom tilbake til barnehagen åpnet himmelsens sluser seg, og da var det kos å sitte inne på tjukkasen og bli lest eventyr for; siden ingen foreldre har tatt med regntøy i barnehagen. Jeg sto for lesingen, og det måtte jo bli noen musehistorier da, hehe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsker norsk natur. Jeg digger å finne gode motiv for linsen min.

Å sitte ute "med himmelen som tak" er rekreasjon for meg. Å virkelig bruke sansene mine ved å lytte, se, lukte, føle og smake gir meg en sann nytelse. Der hører jeg en hakkespett… oj, hørte plutselig at vinden tok et skikkelig tak i furua… i det fjerne hører jeg en foss som bruser… Jeg kommer fram til fossen, setter meg ned og ser på villskapen mens fantasien får fritt utløp… så jeg noen tusser? eller var det  noe annet som stakk hodet ut av fossen? Jeg lukter det friske som blir med vannet nedover i stor fart, kjenner vannet prikke meg i ansiktet; det smaker godt. Jeg har hatt nok en flott opplevelse. Her er min dokumentasjon; en nytelse!

Det var her brudesløret mitt ble av ja…

Vann er så utrolig levende! Villt, kraftfullt og magisk!

Hvem bor bakom sløret her da? Velkommen inn i eventyrland…

Å fange vannet i et stille øyeblikk blir et spennende teppe av glidende kontraster:

Disse bildene er noen av de mest spennende bildene jeg har tatt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende